Søk
Utstillinger
Marianne Heier - Surplus Festspillutstillingen 2012
Kurator: Solveig Øvstebø

Marianne Heier er årets festspillkunstner. Med et nytt stedsspesifikt prosjekt laget spesielt for Bergen Kunsthall, forflytter hun årets Festspillutstilling ut av kunsthallens hvite saler og viser en større utendørs installasjon og performance.

Marianne Heier - Diamond from Bergen Kunsthall on Vimeo.



Tittelen på Heiers utstilling gjør bruk av det engelske begrepet for overskudd eller overtallighet. Kompleksiteten i begrepet utnyttes i utstillingen til å belyse ulike verdisystemer satt opp mot hverandre, og gjennom dette også dialektikken mellom knapphet og overskudd. Heier undersøker hvordan økonomisk kapital og kulturell kapital ofte er overlappende verdisystemer, men samtidig ikke alltid kompatible i sine ulike kretsløp og mekanismer. Noe faller imellom, noe kan ikke oversettes fra det ene til det andre. Noe er ikke til salgs.



Utstillingen ”Surplus” består av to verk som tilsammen skaper en dramatisk dialog mellom ulike verdisystemer, symbolisert i utstillingen gjennom vrakrester fra tråleren Vima og en diamant innfelt i Bergen Kunsthalls fasade.

Diamant er en performance som fremføres på åpningsdagen. Under en scenisk regissert seremoni overrekker Heier en diamant til Bergen Kunsthall. Diamanten er kjøpt av penger som kunstneren har tjent på eget arbeid og gjennom salg av kunstverk. Gaven binder institusjon og kunstner sammen i en allianse der diamanten representerer en symbolsk aktivering av institusjonens formål. Gaven bidrar også til en endring i maktbalansen. Ved å ta i mot denne gaven følger et forpliktende og mulig tyngende ansvar for institusjonen om å forsvare kunsten og dens grunnprinsipper. Under performanancen blir diamanten murt inn i fasaden til Bergen Kunsthall mens operasanger Guri Egge synger arien «Vissi d’arte» fra Giacomo Puccinis Tosca, en arie som handler nettopp om det kompromissløse ved kunsten og om det som ikke er til salgs. Overrekkelsen skjer etter at Marianne Heier har holdt en av sine særegne taler. Her bruker hun anledningen til å skildre økonomiens rolle for forståelsen av verden og hvordan verdibegrepet kan tolkes i henhold til dette.



Diamanten i Bergen Kunsthalls frontvegg skal, og må, i følge Heier stå i mot utenforliggende press. I verket Vima blir dette presset symbolisert av en massiv og fysisk påtrengende haug av skipsrester som danner en monumental skulptur rett utenfor kunsthallens inngang. Restene er hentet fra en tråler som ble bygget i 1977 og først registrert med hjemhavn i Bergen. Etter flere eierskifter og navnebytter ble skipet i 2001 solgt til russiske eiere under navnet Vima. Da tråleren ble sendt til hugging utenfor Trondheim i 2011 hadde den ligget i arrest i Kirkenes siden 2004 og pådratt seg så store bøter at det ikke lenger lønnet seg å drifte den. Historien om Vima viser hvordan en økonomisk logikk gjør at tråleren ikke er havdyktig, mens skipet i seg selv kunne vært satt i stand for videre bruk.


Foto: Thor Brødreskift

Slik skipet Vima blir plassert foran Bergen Kunsthall er det nå tømt for den økonomiske verdien tråleren en gang hadde. Vrakrestene er overflødige og vitner om noe som er til overs og ikke lenger kan benyttes til det tiltenkte formålet. Men på grunn av Festspillutstillingen går disse vrakrestene over i en annen økonomi og får derved ny verdi ved å bli del av et kunstnerisk kretsløp. Denne verdien handler ikke utelukkende om skipsrestenes fysiske form, men snarere om den symbolske kraften som ligger i dette materialet og hva det forteller oss.

Etter Berlinmurens fall i 1989 og Østblokklandenes sammenbrudd, fungerer ikke lenger maktbalansen som lenge holdt verdensøkonomien i sjakk. Etter finanskrisen i 2008 ser vi i dag resultatene av en uregulert global råkapitalisme som mange steder har fått løpe løpsk. Norge er imidlertid i en helt spesiell situasjon, der staten ikke bare er gjeldsfri, men i tillegg sitter på store oppsparte verdier som igjen investeres på et globalt marked. På den måten utgjør nettopp grensen mellom Norge og Russland et område som setter forskjellene i dagens Europa i sterk relieff. Ingen grense i verden markerer større økonomiske forskjeller enn den 196 km lange grenselinjen som skiller de to landene.

Den globale økonomien påvirker også hvordan vi ser på kunstens verdi. Samtidig som det kommersielle markedet for samtidskunst blomstrer (også etter finanskrisen), ser man at det offentliges investering i kunst og kultur forvitrer over store deler av Europa. I enkelte land har det utviklet seg en nærmest fiendtlig retorikk overfor kunstnere, kunstinstitusjoner og de verdiene som den frie kunsten står for. Spørsmålet om ”hvem kunsten er for” har blitt mer prekært enn på lenge.

Marianne Heiers kunstnerskap legger til grunn en urokkelig tro på at kunst har en annen verdi enn bare det som kan omsettes på et marked. Surplus kan i dette perspektivet også referere til en form for ”merverdi” (surplus value). Et begrep som i marxistisk teori handler om et overskudd av verdi – men som overført på kunsten kanskje også kan konnotere en ekstraverdi – som går utover det håndfaste og omsettbare. Kunsten er et uttrykk for menneskelig erfaring i verden, og den har et erkjennelsesmessig potensial som kan åpne for å se verden på nye måter. Kunstens verdi er også konkret. Den er sentral og relevant, og overlever alltid.



--

Vima
Stedsspesifikk installasjon foran Bergen Kunsthall, 2012. Skrapmetall fra den norske/russiske tråleren Vima.

Diamant
1.26 karat diamant murt inn i fasaden til Bergen Kunsthall, og performance på utsiden av Bergen Kunsthall, 2012.
Utøvere: Marianne Heier (tekst/tale), Guri Egge (sang) og Einride Torvik (installasjon).
Regi: Ole Johan Skjelbred.
Videodokumentasjon: Bodil Furu.

--

Marianne Heier (f. 1969) bor og arbeider i Oslo. I sine prosjekter undersøker hun ofte konkrete institusjoner ”fra innsiden”. Hennes prosjekter plasserer seg inn i en institusjonskritisk kunstpraksis, men Heiers kritikk fra innsiden er oftere et resultat av et personlig engasjement og motivert ut fra en personlig levd erfaring, enn et resultat av en kalkulert og strategisk institusjonskritisk praksis. Blant hennes seneste separatutstillinger og prosjekter i offentlig rom er blant andre ”Jamais - Toujours”, Stenersenmuseet, Oslo (2010); “Saganatt”, Maihaugen, Lillehammer (2008); ”Pionér”, Rom for kunst og arkitektur, Oslo og ”Waldgänger”, KORO, Hammerfest (2008). Hun har deltatt på gruppeutstillinger ved en rekke institusjoner som Kunsthall Oslo (2011), Hiap, Helsinki (2010), Overgaden, København (2009), Henie Onstad Kunstsenter (2009), Preus Museum, Horten (2009), Garanti Gallery /Platform Garanti, Istanbul (2008).

Festspillutstillingen har vært produsert i Bergen Kunsthall siden 1953 og løfter hvert år frem en norsk samtidskunstner. Utstillingen har befestet seg som en av Norges viktigste separatutstillinger.

--

Publikasjon



I forbindelse med Marianne Heiers utstilling utgir Bergen Kunsthall og Sternberg Press boken Surplus med nye tekster av Thomas Hylland Eriksen, Marianne Heier, Ranjit Hoskote, Loretta Napoleoni, Kim West og Solveig Øvstebø.

Til toppen