Søk
Utstillinger
Kunst til folket Dato: 5. september - 5. oktober 2003

Riksutstillinger 50 år

Kunstnere: AdBusters, Ingrid Book og Carina Heden, Gardar Eide Einarsson, Matias Faldbakken, Goksøyr/Martens Salong, Gunnar S.Gundersen, Ane Hjort Guttu, Høgskolene i Telemark og Stavanger, Marianne Heier, Klassekampen, Per Maning, Morten Krohg/GRAS, New Meaning, Terje Nicolaisen, NRK Kulturavdelingen, Racecar, Lars Ramberg, Kjartan Slettemark, Space Group



Den 5. september åpner jubileumsutstillingen ”Kunst til folket” i Bergen Kunsthall og NO.5.
Denne utstillingen anlegger et bredt perspektiv på de siste femti årene i norsk kunstliv.


Med utgangspunkt i den demokratiske kunstinstitusjonen arbeider kurator Jonas Ekeberg med et spektakulært utstillingskonsept. Prosjektet inkluderer kunstnere, journalister, reklamefolk, arkitekter og andre som har påvirkning på forholdet mellom kunsten og publikum.
Kunst til folket en er debattutstilling som trekker inn både nye kunstverk og historiske elementer.

Utstillingen Kunst til folket tar utgangspunkt i Riksgalleriets opprinnelige målsetting om å bringe «god kunst til folk i bygd og by». Denne optimistiske holdningen til kunstens mulighet til å nå et bredt publikum er reflektert i store deler av den sosialdemokratiske kunstpolitikken og blir i mange henseender virkeliggjort av Riksgalleriet – senere Riksutstillinger – gjennom hovedprodukt siden 1953: vandreutstillingene.

I dag er svært mange ting endret, både i kunsten og i samfunnet, men vandreutstillingene og den statlige kunstpolitikken er for en stor del bygget på de samme verdiene som for femti år siden. Dagens målsetting for Riksutstillinger er riktignok litt mer byråkratisk formulert: «Riksutstilligner er et statlig kompetansesenter for formidling av billedkunst, kunsthåndverk, design og arkitektur». Spørsmålet som tas opp i jubileumsutstillingen er hvordan en samtidskunst i stadig endring kan fungere i et flerkulturelt samfunn. Utstillingen spør: Hva er kunst? Og hvem er folket? Men også: hvordan bør vi forstå foholdet mellom kunsten og folket?

For å sette Riksutstillinger og den sosialdemokratiske kunstpolitikken under debatt blir et mangfold av aktører fra kunstfeltet invitert til å delta i jubileumsutstillingen: Først og fremst inviteres naturligvis en rekke samtidskunstnere til å bidra, tildels med nylaget materiale. I tillegg vil utstillingen by på historisk materiale samt bidrag fra flere kultur- og medieinstitusjoner som gjennom sin virksomhet forholder seg til temaene i utstillingen.

Samtidskunstnerne i utstillingen kan grovt sett inndeles i tre grupper. Dette er vel og merke ikke entydige avgrensninger. Gruppene må i stedet forstås som pekepinner for å se noen tendeser i utstillingen. Den første gruppen jobber innenfor en konseptuell og institusjonskritisk tradisjon og har gjort spørsmål om forholdet mellom kunsten og publikum til selve kjernen i sin virksomhet. Dette er kunstnere som vil kunne besvare en invitasjon til å delta i en vandreutstilling med nettopp å problematisere vandreutstillingens natur. Eller de kunne besvare en invitasjon til Riksutstillingers jubileumsutstilling med å stille institusjonen under debatt. De kan naturligvis også komme til å sette selve debatten under debatt. Poenget for disse kunstnerne er ofte å utøve en slags maktkritikk. Man kan si at de reflekterer og utvider selve ideen bak utstillingen.

Den andre gruppen av samtidskunstnerne arbeider med en sosial kunst, det som er blitt kalt en «relasjonell estetikk». Denne sosiale kunsten reduseres ofte til å handle om publikums konkrete og fysiske deltakelse i kunstverket, for eksempel når publikum utfører en oppgave i utstillingen. Men relasjonell estetikk handler også om å delta i den meningsproduksjonen som foregår rundt et kunstverk og om å legge merke til hvordan kunsten brukes i stedet for bare å vurdere hva den betyr. Et vesentlig moment i forbindelse med Kunst til folket er at den relasjonelle kunsten bryter med den universialistiske tenkningen som ligger til grunn for Riksutstillinger. Innenfor denne kunstformen så er ikke kunsten og folket lenger faste og avgrensede størrelser. Kunsten er ikke nødvendigvis noe som kan pakkes i en kasse og sendes rundt i landet. Og folket er på ingen måte ett: Det består tvert i mot av en rekke mindre grupper og subkulturer. Relasjonelle kunst stiller nye krav til publikum og også til sammensetningen av vandreutstillinger.

Den tredje gruppen av samtidskunstnere forholder seg til kunst som agitasjon. Denne i hovedsak sosialistiske tradisjonen løper på 1800- og 1900-tallet parallelt med den borgerlig-kristne folkeopplysningstanken. I de landene der sosialistene fikk makten ble den agiterende kunsten grunnlaget for den statlige kunstpolitikken. I de nordiske, sosialdemokratiske landene ble en modifisert folkeopplysningstanke grunnleggende. Likevel har den agiterende kunsten – som skal vekke folket til kamp mot de herksende klasser – spilt en viktig rolle også i norsk kunstliv. I lys av antiglobaliseringstendenser har denne kunsten igjen fått et oppsving de siste par årene.

Det historiske materialet som er med i utstillingen Kunst til folket viser blant annet de historiske røtttene til de tre nevnte områdene institusjonskritikk, relasjonell estetikk og agitasjon. Men også mer tradisjonell billedkunst i spennet mellom det figurative og nonfigurative – den store motsetningen i norsk etterkrigstid – hører med i denne avdelingen. Den historiske seksjonen er ikke uttømmende, men tar opp enkelte aspekter ved historien som ser ut til å ha særlig aktualitet for denne utstillingen.

I tillegg til kunstnerne vil en rekke bedrifter, institusjoner og fagfolk bli bedt om å bidra til Riksutstillingers jubileumsutstilling. Samfunnsforskere, arkitekter, journalister og reklamefolk har hatt stor påvirkning på spørsmål om forholdet mellom kunsten og folket. Disse ikke-kunstnerne vil i utstillingen bidra både med historisk materiale og med perspektiver på kunstinstitusjonens framtid. Forholdet mellom kunsten og publikum har alltid vært påvirket av ytre faktorer og vi lever i en tid der markedsføring, arkitektur og andre deler av «innpakkingen» ser ut til å utgjøre et kjerneelement i kunstens mulighet til å nå ut til folket. Men også den såkalt «vanskelige» samtidskunsten har et potensiale til å nå større publikumsgrupper, blant annet ved sitt tette forhold til populærkulturen og ved at den tilbyr en plattform for debatt om saker som angår mange. Det er blant annet dette denne utstillingen ønsker å bevise.


Jonas Ekeberg
kurator

Til toppen