Søk
Utstillinger
No Sense of Place David Adamo, Einat Amir, Keren Cytter, Brendan Fernandes,
Carole Douillard, Dora García.
Performanceprogram 26.11. med performancer av David Adamo, Einat Amir, Keren Cytter, Carole Douillard, Dora Garcia m.fl.

Kuratert av Elisabeth Byre i samarbeid med Christian Alandete

No Sense of Place undersøker samspillet mellom performancekunst, fysiske rom og media. Utstillingens tittel er inspirert av Joshua Meyrowitz’ bok av samme navn fra 1986, om hvordan elektroniske media, først og fremst fjernsynet, har bidratt til å oppløse den historiske forbindelsen mellom det sosiale og det fysiske rommet. Dagens digitale, sosiale medier har naturligvis i høy grad overgått Meyrowitz opprinnelige iakttakelser. Men forestillingene om sted og stedløshet i forbindelse med sosialt samspill utløser relevante spørsmål når det overføres til forholdet mellom performancebasert kunst, opprinnelig basert på live fremførelser, og de ulike mulighetene for dokumentasjon og reproduksjon.



Som en kunstform som historisk sett har stått utenfor, iblant også i opposisjon til kunstobjektenes materielle univers, har performance likevel alltid støttet seg til dokumentasjon (skrevet, innspilt, fotografert) som bevis på sin eksistens for ettertiden. Stedets betydning blir avgjørende i den kløften som oppstår mellom fortid og nåtid, mellom performance og reproduksjon. Hvordan blir vår forståelse og oppfatning av performancen påvirket av stedet? Og hvordan kan, for eksempel, kunstneren manipulere sammenhengen mellom utøver og publikum når performancen blir overført fra en tid og rom til et annet?

No Sense of Place viser noen måter i samtidskunsten hvor kunstnere tar opp problematikken omkring sted. Verkene består av ulike media- og presentasjonsteknikker, så som video, lydopptak, dans eller tekst, de opererer mellom «klassisk» performance, som finner sted her og nå med utøver og publikum til stede, og som reproduksjon. No Sense of Place er således en dobbeltkonstruksjon: Det er en utstilling som kan stå på egne ben, med installasjoner, video, fotografi, tekster og objekter. Men det er også et performanceprogram som finner sted 26. november, og som utstillingen er bakteppe og råmateriale til.

De seks kunstnerne som deltar har ulike tilnærminger til performancekunst. Snarere enn å beskrive dem som 'performancekunstnere', kan man i stedet si at alle har performance som en intergrert del av sitt kunstneriske uttrykk.



David Adamo gjør ofte om på kjente objekter for å skape nye, forvrengte oppfatninger av det som omgir oss i hverdagen. I No Sense of Place presenterer Adamo fire arbeider som samlet knytter denne utstillingen til andre rom og performancearbeiders fortid, nåtid og fremtid. Untitled (Column) (2010) er en høy, spinkel tresøyle som er hugget og spikket i, omgitt av trespon som tegn på den voldsomme medfarten. En liten dør, Untitled (Door) (2011), er malt i en innbydende rødfarge og kan ikke åpnes. En videoprojeksjon på størrelse med et postkort kalt Untitled (My Skull Is Too Small) (2010), dokumenterer performancen My Own Private Marathon fra Whitneybiennalen i New York, der Adamo gjorde et forsøk på å tilbakelegge samme distanse som en maraton inne i Whitneymuseet. Han oppholdt seg alene på museet om natten, sov foran en annen kunstners arbeid, og danset til slutt vals med seg selv i et tomt videorom. Som en fortsettelse av dette prosjektet vil Adamo gjennomføre, og dokumentere, en live performance inne i en annen utstilling i Bergen Kunsthall (av kunstneren Tauba Auerbach), og forhåpentlig vise dette et annet sted i fremtiden. David Adamo er født i 1979 i Rochester, New York, USA. Han bor og arbeider i Berlin, Tyskland.



Brendan Fernandes viser den nye installasjonen Encomium (2011), der han med utgangspunkt i sin bakgrunn som danser stiller spørsmål om sted, språk og identitet. Fernandes har latt seg inspirere av Platons Symposium, der mennene som er til stede må holde en «encomium», eller tale, til ære for kjærligheten. Han skaper tre forskjellige bevegelser: et blinkende neonskilt, et mønster i morsetegn og en performance med dans. Morsetegn er merket av på gulvet i utstillingsrommet og skaper koreografiske mønstre. Som et andre nivå av ikke-tekstlig språk i utstillingen, leder disse tegnene publikum gjennom rommet.



Fernandes har skrevet en fortellende tekst der han skildrer og gir anvisninger for en danseperformance for to menn. Teksten er trykket på plakater og lagt fram slik at publikum kan ta de med seg hjem. Plakatene åpner performancen for fremtidige nytolkninger med andre former og steder, og med publikum som mulige deltakere eller utøvere. Brendan Fernandes er født i 1979 i Kenya. Han bor og arbeider i New York, USA.



I Einat Amirs arbeider blir betrakteren ofte bedt om å delta, eller til og med påta seg den aktive utøverens rolle. I utstillingen viser hun verket Ideal Viewer (2009), en videoinstallasjon med utgangspunkt i tre videoperformancer. To mannlige skuespillere som fremstiller henholdsvis en kunstkritiker og kunstnerens ekskjæreste, taler direkte til betrakteren, i påfølgende monologer. Verket presetneres på to flatskjermer, hvor ansiktene trer frem mot en bakgrunn av abstrakte malerier. På gulvet er det plassert to skjermer: En av dem er av samme type som henger på veggen, men er i stykker, mens en liten skjerm viser en kvinne som gråter bittert. Gjennom de tre skuespillerne leker Amir med vår forestilling om en utstilling som et sted for ettertanke rent generelt, men også om dette kunstverket i seg selv. Sammenhengen mellom det skuespillerne forklarer oss og det som rent faktisk skjer, blir diffus. Under performanceprogrammet er den kvinnelige skuespilleren selv til stede i utstillingsrommet, noe som øker graden av forvirring for den 'ideelle betrakter'. Einat Amir er født i 1979 i Jerusalem, Israel. Hun bor og arbeider i New York, USA og Tel Aviv, Israel.



Keren Cytter viser to videoer, Konstruktion (2010) og Peacocks (2009), samt den nye performancen Show Real Drama (2011). Alle de tre verkene har til felles en opplevelse av forvirring og usikkerhet innenfor de enkelte arbeidenes konstruerte univers, forårsaket av komplekse fortellerstrukturer. Cytter leker med konvensjoner i film, fjernsyn og teater, og dekonstruerer den lineære fortellermåten slik at bare bruddstykker gjenstår. Konstruktion bygger på Cytters egne erfaringer med en 48 timer lang poesiopplesning i en kneipe i Berlin. Overført til video ledsages diktene av brokker av samtaler, med Berlins bylandskap som bakteppe. Peacocks utforsker minnet om et oppløst parforhold. Cytter forteller historien i fem kapitler, hvert av dem inspirert av tilfeldige fotografier funnet på loppemarkeder over hele Berlin. Show Real Drama fremføres som en teaterperformance hvor de to skuespillernes liv veves sammen med et manus de skriver om karakterer og scener de kan tenke seg å spille. Med bakprojisert video føres publikum gjennom stadier i skuespillernes liv. Videoen fungerer som pauser mellom de tre aktene: show, real og drama. Keren Cytter er født i 1977 in Tel Aviv, Israel. Hun bor og arbeider i Berlin, Tyskland.



Carole Douillard er opptatt av temaer som publikums tilstedeværelse, performancens visningsrom og betydningen av tegn. Douillard benytter ofte sin egen kropp som materiale for sine arbeider, også i det store fotografiet This Sign I Make (2011), som viser en enkelt bevegelse: En hånd som lager et sirkeltegn. Tittelen på verket kan oppfattes som et ledemotiv i Douillars performancepraksis, der det er selve handlingen i forbindelse med fremførelsen som tas opp. Fotografiet innleder og peker mot performancen hun skal utføre i performanceprogrammet. Denne performancen, som har samme tittel som fotografiet, vil undersøke betydningen av kunstnerens fysiske tilstedeværelse i rommet. Carole Douillard er født 1971 i Nantes i Frankrike, hvor hun bor og arbeider.

Samarbeid er en viktig del av Dora Garcías kunstneriske praksis. Hun delegerer gjerne det hele og fulle ansvar til de utøverne hun engasjerer. Disse er mennesker med forskjellig alder og yrker – ofte med en annen bakgrunn enn kunst- eller skuespillerutdannelse. Innenfor et gitt rammeverk gir hun dem et utgangspunkt og noen retningslinjer for performancen. I denne utstillingen viser Garcia verket Prayers (2007-2011), et pågående prosjekt som ble innledet i 2007 og hittil har vært fremført i Madrid, Jerusalem, Bristol, Cartagena de Indias og Krakow. I Bergen kommer seks utøvere til å bli plassert på seks ulike offentlige steder. Deres oppgave vil bestå i uavbrutt å beskrive sine omgivelser i en viss tid på en gitt dag og samtidig gjøre et lydopptak av sine egne beskrivelser. Opptakene skal senere lastes opp til et nettsted som vil kunne kombinere de ulike opptakene i et mangfoldig lydmønster. I utstillingsrommet vil det bli delt ut et kart med beskrivelse av sted og tid for opptakene. Utstillingsrommet fungerer både som informasjonsplattform for performancene som skal finne sted og en kartlegging av byen. Dora García er født 1965 i Valladolid i Spania. Hun bor og arbeider i Barcelona i Spania.

Hør opptakene fra Bergen på prayersbergen.org/

Ecomium I, et instruksjonsverk av Brendan Fernandes blir fremført på åningen.

Performanceprogram 26.11 med performancer av David Adamo, Einat Amir, Keren Cytter, Carole Douillard og Dora Garcia.

Elisabeth Byre bor og arbeider i Oslo. For tiden jobber hun som kurator på Kunsthall Oslo. Hun har kuratert utstillinger som Everyone Got Something Great på Nationaltheatret, 2010; Kunsten å falle, fotografier av norsk performance og prosesskunst 1966- 2009, på Preus museum, i samarbeid med Jonas Ekeberg, 2009; Storytelling, Organizing Time and Space på 0047, 2008; Ghost in the Machine på Kunstnernes hus, 2008, i samarbeid med Susanne Ø. Sæther. Byre er utdannet fra Kunstakademiet i København, Universitetet i Oslo og København og CuratorLab på Konstfack i Stockholm.

Utstillingen er støttet av Norsk Kulturråd

Til toppen